Å fortelle sin livshistorie er litt som å prøve å få en rullestol inn i en for liten heis: Det krever en plan, litt humor – og noen ganger må man bare ta trappen.
Av Ryad Besseghir
Jeg ser først og fremst på meg selv som en person med store drømmer. Jeg ble født for tidlig og har cerebral parese. Jeg er fysisk svært avhengig av andre, og jeg har en annerledes måte å snakke på – men jeg er rask i hodet.
Jeg har vært gjennom flere store operasjoner og lange perioder med rehabilitering. De kunne ha knust meg, men i stedet har de vært med på å bygge meg opp. Jeg ønsker ikke medlidenhet. Jeg ønsker å bli forstått – og at folk virkelig lytter.
Familierøtter og et åpent syn på verden
Jeg vokste opp i en kjærlig familie med foreldre og to søstre, der fellesskap og opplevelser sammen preget barndommen min. Selv om kommunikasjon kan være utfordrende, har det alltid falt meg naturlig å ta initiativ til samtaler, noe som har hjulpet meg til å unngå å føle meg isolert.
Jeg har en nær omgangskrets som både utfordrer og støtter meg, og som hele tiden motiverer meg til å komme videre. Søstrene mine – den ene jurist og den andre lege – er viktige forbilder for meg. Selv hadde jeg ikke mulighet til å gå på universitetet, og derfor har jeg blitt en dedikert selvlærer. Gjennom YouTube og sosiale medier har jeg tilegnet meg kunnskap, særlig innen digital kommunikasjon.
Fra institusjon til å ta egne valg
Institusjonene jeg bodde på, var både en «kokong» og en «tvangstrøye». De hjalp meg til å bli mer selvstendig, men behandlet meg samtidig som et barn og tok ofte avgjørelser på mine vegne.
Da jeg var 23 år, kjente jeg på et stort gap mellom den modenheten jeg selv opplevde, og måten jeg ble sett på av andre. Jeg ble behandlet som en som skulle «tas vare på», ikke som en voksen som kan ta egne valg. Noen av prosjektene mine ble stoppet i «den funksjonelle autonomiens navn», som om det bare var det kroppen min kunne gjøre som hadde betydning. Jeg måtte stå på mitt og insistere på at fysisk svakhet ikke visker ut verken viljen min eller ønskene mine.
Til slutt tok jeg valget om å forlate gruppeboligen og flytte til en inkluderende leilighet. I dag bor jeg i min egen hybel i Strasbourg, med hjelpetjenester. Dette steget mot selvstendighet er en personlig seier. For foreldrene mine, særlig for moren min, føltes det derimot som å begi seg ut i det ukjente.
Mental styrke i vanskelige tider
Min vei mot selvstendighet har også vært preget av en periode med depresjon. Den ble delvis utløst av en romantisk skuffelse, der funksjonshemmingen min ble brukt som en grunn til å ikke ville være sammen med meg, og delvis av et dagsenter der aktivitetene lå langt under mine evner.
Jeg fant veien ut av denne perioden gjennom besluttsomhet og ved å sette meg nye mål. I dag lager jeg innhold på TikTok, hvor jeg snakker om funksjonshemming og forklarer blant annet spastisitet med enkle ord. På den måten ønsker jeg å bidra til å endre hvordan folk ser på funksjonshemming.
Mål i livet: Film, støtte og humor
Jeg ser for meg en fremtid der jeg både handler og deler erfaringene mine.
Film: Jeg drømmer om å lage en film som er halvt dokumentar og halvt komedie, i stil med «De urørlige». Jeg vil vise hverdagen slik den er – for eksempel hvordan den tunge rullestolen min møter hindringer i byen – fortalt med et glimt av selvironi.
Støtte fra likemenn: Jeg ønsker å starte en organisasjon som kan støtte mennesker med funksjonsnedsettelser, særlig etter store operasjoner. Jeg tror at det å dele erfaringer fra virkeligheten kan hjelpe oss alle videre.
Humor: Humor er en viktig del av livet mitt. Den hjelper meg å komme meg gjennom utfordringer og gir meg muligheten til å gjøre vanskeligheter om til historier som kan deles.
Et budskap til samfunnet
Jeg ønsker at folk skal få øye på hindringene vi møter hver eneste dag: fortau som er blokkert, elsparkesykler som er slengt fra seg hvor som helst, og kollektivtransport som fortsatt altfor ofte ikke er tilgjengelig. Samtidig etterlyser jeg mer inkluderende teknologi – særlig kunstig intelligens som i større grad kan forstå måten jeg snakker på.
Fremfor alt ønsker jeg å være forfatteren av mitt eget liv. Jeg vil ikke reduseres til en «helt» eller et «offer». Jeg er et sammensatt og kreativt menneske som kjemper for frihet – og som av og til feirer seirene sine ved å tute i rullestolen i takt med musikken.
Skrevet av: Ryad Besseghir
Instagram: https: //www.instagram.com/rymob__/
Land: Frankrike Frankrike