Kristine Streton
Jeg heter Kristine, er 24 år gammel og lever med muskelsvind. Noen av dere har kanskje sett meg her før, da jeg tidligere har delt tankene mine om å være praktikant hos Permobil. Denne gangen vil jeg fortelle om ungdomsskoletiden min under Covid-19 - og en spesiell mulighet som har betydd mye for meg.
"Takk" er et altfor lite ord!
Da klassekameratene mine kom hjem fra studietur i mars 2020, stengte verden plutselig ned. For de fleste var det en merkelig tid. For meg, som er i risikogruppen, var det også en tid med ekstra bekymringer og mange vanskelige valg.
Sykdommen min er noe jeg fortsatt ikke helt har akseptert. Hjemmefra fikk jeg vite at muskelsykdommen min ikke begrenser hjernen eller de faglige evnene mine - "det er bare den fysiske delen". Derfor har jeg brukt mye energi på å bevise at jeg kan gjøre det samme akademisk som alle andre.
Både i grunnskolen og på videregående insisterte jeg på å gjøre ting på samme vilkår som klassekameratene mine. De spesielle mulighetene og hensynene jeg kunne få, sa jeg ofte nei til fordi de ville gjøre det klart at jeg ikke hadde de samme forutsetningene som de andre. Bare tanken på utvidet tid til oppgaver kunne få meg til å føle at alle ville se at min mentale kapasitet ikke var tilstrekkelig.
Derfor var jeg skeptisk da Muskelsvindfonden tilbød meg en plass i robotprosjektet deres. Å bruke en robot for å være til stede på skolen ville vise alle hvor sårbar jeg faktisk er. Men etter måneder med virtuell undervisning på grunn av covid-19, begynte jeg å tenke annerledes. Når klassekameratene mine kunne dukke opp fysisk igjen, ville det fortsatt ikke være trygt for meg. Som risikopasient måtte jeg spørre meg selv: Hva er alternativet? Å droppe ut det siste året? Det var ikke et alternativ for meg.
Så jeg sa ja til roboten - en liten AV1 Avatar som jeg kalte Bob.
Den første dagen klassekameratene mine kom tilbake til skolen, viste jeg meg på en helt ny måte. Jeg var ikke fysisk til stede, men Bob var der. Først syntes jeg det hele var litt komisk og veldig nytt. Plutselig hadde 3–4 måneder gått, og all undervisningen min foregikk via roboten Bob. Jeg hadde blitt vant til å se og høre gjennom en robot i stedet for å sitte i klasserommet.
Det var selvfølgelig begrensninger - både sosiale og tekniske. I begynnelsen følte jeg meg litt ubekvem når noen måtte påpeke for læreren at "Kristine rekker opp hånden". Men etter hvert ble det en selvfølge for både lærere og elever. Samtidig krevde det mye viljestyrke og selvdisiplin å følge undervisningen virtuelt så lenge. Å stå opp hver morgen, spise frokost og sitte alene ved pulten, vel vitende om at de neste timene skulle tilbringes foran et nettbrett og en liten robot, tok mye av energien min.
Ofte hadde jeg bare lyst til å bli liggende i sengen. Etter hvert som månedene gikk, vokste usikkerheten: Når ville det være trygt for meg å komme tilbake fysisk? Ingen kunne svare på det, men det som holdt meg oppe, var drømmen om å ta eksamen. Jeg hadde kjempet i to år og nektet å gi opp det siste året. Jeg ville bevise for meg selv og verden at det å ta eksamen var noe jeg kunne oppnå.
Uten den lille (til tider søte) roboten Bob hadde jeg ikke hatt den vakre eksamenslua i bokhyllen min i dag. Jeg ville ikke hatt opplevelsen av å ha den på meg - eller muligheten til å feire med klassekameratene mine.
Derfor kan jeg bare slutte der jeg begynte:
"Takk" er et altfor lite ord!
Skrevet av: Kristine Streton
Jobbtittel: Marketing Intern - Permobil
By/land: Lille Skensved, Danmark
Hobby: Elektrisk hockey
Personal Fun Fact: Jeg har tatt halve videregående skole via en robot på grunn av Covid-19. Roboten var mine øyne, ører og stemme i klasserommet, og jeg kunne styre den med iPad-en hjemmefra.